Jeg har sett veldig mye på The City i det siste. I tillegg til show fra Victoria´s secret og lignende moteserier. Da slo det meg: Er virkelig skjønnhetsidealet så ensformet? Er man bare pen om man har unaturlig lange og slanke ben, en rett nese og smal midje? Moteindustrien er, i tillegg til å være inspirerende, roten til mye av det presset jenter verden over har på skuldrene. De vil være som de retursjerte modellene i blader, ha det kritthvite smilet til Jessica Alba og de fyldige leppene til Angelina Jolie. Det er skremmende hva enkelte er villige til å gjøre for å oppnå “idealet” blant kvinner. I Hollywood er jo plastisk kirurgi dagligkost!
Jeg googlet derfor litt rundt for å lete etter skjønnhetsidealer rundt om i verden. Spennende, tenkte jeg. Men når man snakker om skjønnhetsidealer nytter det ikke å ha det bildet i hodet som jeg beskrev overfor. Hva noen definerer som ekte skjønnhet, kan noen andre synes er rart og til og med stygt. Er det ikke noe som heter sann skjønnhet? Man kan ikke sammenligne skjønnhet. Vi har ikke de samme idealene. Vi er forskjellige og det samme er skjønnhet. Det kommer i så mange ulike former.
Da jeg satt å leste litt (jeg synes dette er så interessant!) fant jeg ut at i Asia varierer skjønnhet fra land til land – fra kultur til kultur. Et eksempel er de kvinnelige medlemmene av Kayan-stammen. Denne stammen finnes på grensen mellom Burma og Thailand, og dere har sikkert hørt om det: Jo lengre halsen er, jo penere er kvinnen. De måler altså kvinnen etter hvor mange ringer man får plass til rundt halsen. De starter dette ritualet så tidlig som i femårsalderen. Jeg synes dette er forferdelig, men jeg er utenforstående. Jeg forstår ikke kulturen, den bare virker fremmed for meg.
I Afrika, nærmere bestemt Etiopia, er skjønnheten “målt” i arr på magen og ellers på kroppen. Jo flere arr du har, jo mer attraktiv er du. Selve prosessen ved å lage arr starter (som i stammen fra Asia) i barndommen, og prosessen slutter ikke før kvinnen er gift og har barn. Snakk om å lide for skjønnheten!
Det er et fellestrekk ved de fleste skjønnhetsidealene jeg har skrevet om; nemlig at de fleste starter i barndommen. Barnet har ikke anledning og mulighet til å avgjøre hva han/hun synes er pent, er vakkert. Samfunnet og kulturen har bestemt det for dem. Dette er for meg utenkelig. Å utsette barna for arrdannelser og store ringer rundt halsen på den måten, det går over streken for meg. Man må avgjøre selv, men igjen; jeg er utenforstående.
Nå som fashion week er rett rundt hjørnet, vil skinnmagre modeller entre catwalken. De skal visst fungere som “kleshengere”, der fokuset skal være på klærne, ikke på kvinnens former og kropp. Men dette er for meg selvmotsigende. Hvem klarer å legge merke til den fantastiske kjolen når den sitter på en radmager modell? Derfor er det rart å tenke at i Mauritania, er ikke “idealkvinnen” tynn: En kvinne er vakker dersom hun har kurver – store kurver. Men dette bringer også opp problemer: Mange jenter blir tvunget til å spise. En “tung” jente har mye større sjanser til å få en ektemann.
I den vestlige verden er det andre “idealer”, i den forstand jeg kan bruke det ordet. Men måtene mange oppnår “skjønnhet” på, kan likevel virke (og er…) ekstreme. Plastisk kirurgi, implantater, hair extensions, dietter, sminke, ja you name it. Det naturen ikke har gitt oss, kan lett fikses med en kniv. Det er i alle fall et ganske så vanlig tankesett. Vestlige skjønnhetsidealer: Tynn. Høy. Perfekte tenner. Perfekt hår. Perfekt stil. Tidlig ute med de seneste trendene. Superwoman.
Jeg vet ikke hva som er gode og dårlige skjønnhetsidealer, men jeg ønsker at folk selv skal velge om de vil være med på dem eller ikke. En person er for meg skjønn (i den betydning jeg legger i ordet) om man har tro på seg selv, smiler, har humor og tør å være seg selv rundt andre. En person som er rak i ryggen og tar vare på de rundt seg. Og selvfølgelig, det er lov til å gjøre det beste ut av hva naturen har gitt oss. Men av og til kan det gå over stokk og stein. Det kan gå så langt at man endrer utseendet, ikke på grunn av en selv og ens egen selvfølelse, men for alle andre.
Når alt kommer til alt, tror jeg skjønnhet defineres av de plassene vi lever på, kulturen vi er en del av og tradisjonene vi følger. Skjønnhet er individuelt.
Hva sier du til dette? Vet du om noen skjønnhetsidealer som er rare for oss? Og hva synes du om “vårt” syn på skjønnhet?
